Tilknytningsrefleksen (bonding)

Tilknytning mellom babyen og den voksne omsorgspersonen er en prosess som skal skape trygghet og gi selvfølelse. Tilknytningen får babyen til å føle seg beskyttet, trøstet og ernært. Rett etter fødselen er babyens beste tid for tilknytning som skal vare hele barndommen. Tilknytningsrefleksen støttes av andre primitiv reflekser. Forbindelsen mellom mor og barn er fra naturens side spesielt tilrettelagt allerede under graviditeten og med ammingen.

En god tilknytning til omsorgsgiver bygger grunnlag for babyens senere evne til å ha sunne forhold til andre mennesker, og å kunne erfare og uttrykke hele sitt følelsesregister.

Tilknytningen skjer ikke:

• For tidlig fødte barn (premature)
• Sykdom, skade stress
• Mor og barn får ikke være sammen
• Problemer med amming
• Fødselsdepresjoner
• Noe forskning peker på hyppige ultralydundersøkelser som en risikofaktor
  (Manuel F. Casanova, MD 
• http://www.wdrb.com/story/16103395/doctor-raises-autism-concerns-about-ultrasounds)

Mulige langtidseffekter av manglende tilknytning:

• Dårligselvfølelse
• Tendens til isolasjon
• Emosjonelt sårbar
• Dårlig stresshåndtering
• Manglende tillit til andre
• Frykt, bekymringer og depresjon
• Skyhet
• Lunefull
• Avhengig av andre
• Behov for ros

Tilknytning kan skje når som helst senere:

• Kjærlig berøring
• Hudkontakt
• Øyekontakt
• Rugging og kosing
• Det fins også teknikker som virker, selv for voksne